Tidlig morgen. Var opp 5.45. Tenzin kom 6.15. Vi begynte
deretter kjøreturen mot sentrale Bhutan og hans hjemsted Tongsa. Jeg hadde hørt
at veien i Bhutan skulle være elendige og livsfarlige og var innstilt på det
aller verste, og det var kanskje derfor jeg ikke syntes de var så ille. Jeg
mener sammenlignet med standard som vi er vant til er det ille, men det var da
i aller høyeste grad framkommelig og dette til tross for regntid. Og Tenzin er
en MEGET god sjåfør.
Første stopp var i Hongtsho. Her måtte vi vise frem papirer
for immigrasjon som jeg hadde fått på onsdag. Uten de papirene kunne vi ikke
reist østover. Det holder altså ikke bare med visum i dette landet. I Hongtsho
bor det også veldig mange tibetanere som har flyktet fra Tibet. De har fått et
område her av den bhutanesiske kongen/regjeringen/landet Jeg vet ikke om det
stemmer, men jeg har et inntrykk av at det kan være lettere å krysse grensen
fra Tibet via Bhutan enn for eksempel Nepal. Du trenger hvertfall ikke frykte
for at du blir sendt tilbake til Tibet, slik som ofte skjer i Nepal. Det er
muligens en mer hasardiøs ferd over fjellene til Bhutan og ingen veier, men den
kan muligens være verdt det.
På veien var det utrolig mange grønnsaks og fruktselgere.
Alt organisk dyrket. Agurken for eksempel var i en helt annen liga enn det vi
får tak i hjemme i Norge. Vi krysset Docu La Passet på 3140 meter før ferden
gikk videre til Lobesa hvor vi spiste forkost. Det var det mye varmere enn i
Thimpu. Det ligger lenger mot sør. Vi kjørte videre forbi Wangdue Dzong som
brant ned for noen uker siden, og som er noe bhutansere opplever som en
forferdelig tragedie. Ja, kongen er selvfølgelig også veldig deprimert! Det kan
vel kanskje sammenlignes med at slottet i Oslo skulle brenne ned til grunnen, eller
Akershus festning. Brannen startet mest sannsynlig på grunn av elektrisk feil
og Wangdue Dzong ligger slik til at brannmannskaper ikke vil nå opp dit. Turen
gikk videre på bratte og til tider smale veier. Mye vei arbeid så vi underveis.
Noen utsikt var det ikke snakk om da det var tåke i bøtter og spann. Det var
kanskje like greit for da så du heller ikke alltid hvor stupbratt det var ned
fra veien. PÅ vei opp til Pele La passet på 3420 traff vi en gjeng ”white longur”
og på ca. 3000 moh. vokste det masse ville markjordbær som jeg kunne spise av.
De var ordentlig friske og gode. I øsende regnvær bar det videre til Trongsa,
hvor vi spiste momo for lunsj, handlet litt og dro til Tenzin. Tenzin har 23
kilometer hver vei for å komme til butikk. Vi kunne kjøre nesten helt fram, men
for å komme helt ned til huset måtte vi ned en veldig bratt stil. Vi ble møtte
av kone, svigerinne, nevø og svigermor da vi kom. Jeg var helt utslitt da jeg
kom fram. Det føltes som om influensa var på full vei. Hele kroppen var vond,
hodet tungt og nakken stiv. Jeg var sår i halsen. Jeg tror halsen skyldes været
og allergi, og resten skylder jeg på en meget tøff kjøretur. Jeg la meg derfor
tidlig. 20.30 etter middag. I løpet av natta var jeg ikke i særlig form. Det
hjalp heller ikke på at sengene i Bhutan er som stein og at halvparten av
sengeplankene i halve senga datt ut i løpet av natt slik at jeg ble liggende i
en skråstillig mesteparten av natta.
Om kvelden fikk jeg også kira som jeg hadde planlagt å kjøpe
i Bhutan. En venninne av kona til Tenzin som er ganske fattig syr kiraer og
kona til Tenzin hjelper med å selge. Jeg synes det er bra at når jeg først skal
kjøpe noe kan pengene gå til noen som virkelig trenger dem og ikke til
turistbutikkene som sikkert tjener nok allerede. Kiraen er håndvevd silketråd
og tar flere måneder å lage. Jakka og belte fikk jeg i gave av kona til Tenzin,
og det er hun som har sydd jakka og vevd belte. Så det ble et veldig fint
antrekk og veldig personlig.Kona og søsteren til Tenzin snakker forøvrig godt engelsk, så det er lite problemer med kommunikasjon!
Forresten, Tenzin hjemsted (det vil si der han er født og oppvokst) er Trashi Yangtse helt øst i Bhutan. Foreldrene hans bor her fortsatt. Det tar to dager med buss for å komme dit fra Thimpu (hovedstaden ) og deretetr må foreldrene hans gå/klatre i 4 timer får å komme til sitt hus. Kona til Tenzin sa til meg at det er mer klatring enn gåing og det kan jeg tenke meg når jeg sre hvor hus ligegr i dette landet og hvor lite veier det er. Moren til Tenzin er 59 år og faren 60 år. Jeg kan ikke si annet enn at det er imponerende!
6.7.2012.
I dag tidlig var formen en god del bedre. Vi spiste en nokså
sen frokost før vi skiftet til kira og gho og dro til dette klosteret ca. 20
kilometer unna hvor det holder til ca. 100 nonner. Vi dro alle sammen, bortsett
fra nevøen til Tenzin. Det var veldig interessant og alle der var hyggelige. De
skulle egentlig ha en piknik ute i dag, men på grunn av regnet ble det avlyst
og vi ble i stedet invitert på lunsj der. De serverte veldig god mat og det var
en veldig fin opplevelse. Jeg så også at det var en vestlig nonne der. For meg
er det helt ufattelig hvordan noen kan vie livet sitt til å være nonne, men på
den annen side har jeg enorm respekt for de som gjør det. Jeg hadde ikke i mine
villeste fantasier klart det selv. Kanskje for et år, men aldri for et helt
liv.
Apropos internnett. Hjemme hos Tenzin er det trådløst nett.
Det må jeg si var veldig uventa. Derfor noen flere oppdateringer enn det jeg regnet
med å gi.
No comments:
Post a Comment